Selvforakt 2

Jeg skrev dette for to og et halvt år siden. Var ikke helt i toppform: 

Nå har jeg sittet på internett i flere timer. Planen var å jogge. Jeg klarer ikke gjennomføre noe av det jeg har tenkt. Har ikke lyst heller. Jeg liker ikke meg selv, har ikke bruk for meg selv. Av og til går følelsen av at jeg er overflødig for bort, særlig hvis jeg svetter og må slite fysisk.

I morgen har jeg dobbelvakt på jobben. Foretrekker å jobbe i stedet for å ha fri. Alt annet er et ork. Når jeg er alene har jeg bare negative tanker om livet mitt og meg selv. Jeg trives ikke som meg. Må få bort alt som kjennes som et ork. Problemet er at alt er et ork. Jeg må fjerne nesten alt jeg gjør for å få bort orket. Jeg er ensom. Jeg har aldri latt noen få vite hvem jeg er. Har aldri kjent meg selv godt nok til å vise fram en ordentlig personlighet. Derfor har jeg ikke gjort inntrykk på noen og kommet nær noen på ordentlig. Jeg har vært redd for å vise frem usikkerheten min av frykt for at folk skal bli redde og flykte fra meg. Jeg er sliten av å være alene som meg, uten å vite hvem jeg er.

Før var musikk alt jeg trengte. Hele livet mitt og personligheten min var definert gjennom musikk. Jeg var aldri ensom. Jeg tenkte på musikk hele tiden. Harmonier, rytmer, synkoper, dynamikk, magi, fraser, foredrag, time, uttrykk, licks, arrangementer og så videre. Alt samtidig. Kakafoni. Konstant lyd i hodet som fikk meg til å leve et helt eget liv inni meg. Nå er det stille.

Det kjennes som at noe har smelta. Før var det en fasthet. Noe som gjorde at jeg klarte å stå rank og stolt med indre trygghet, selv om jeg hadde det vondt. Innmaten min er tung og seig. Alt går sakte. Det er en slags sedathet i alt jeg gjør. Jeg sier ja til alt fordi jeg ikke bryr meg. Det ligger et «skitt samma» i alle mine uttalelser. Av og til må jeg ringe å si at jeg ikke kan være med på det og det prosjektet fordi at jeg er utbrent og sliten, noe som er sant. Disse grunnene godtas uten videre fordi nå fortiden er alle utbrente og slitne. God bedring, sier de. Skitt samma, sier jeg.