Jeg skrev dette for to og et halvt år siden. Var ikke helt i toppform:
Nå har jeg sittet på internett i flere timer. Planen var å jogge. Jeg klarer ikke gjennomføre noe av det jeg har tenkt. Har ikke lyst heller. Jeg liker ikke meg selv, har ikke bruk for meg selv. Av og til går følelsen av at jeg er overflødig for bort, særlig hvis jeg svetter og må slite fysisk.
I morgen har jeg dobbelvakt på jobben. Foretrekker å jobbe i stedet for å ha fri. Alt annet er et ork. Når jeg er alene har jeg bare negative tanker om livet mitt og meg selv. Jeg trives ikke som meg. Må få bort alt som kjennes som et ork. Problemet er at alt er et ork. Jeg må fjerne nesten alt jeg gjør for å få bort orket. Jeg er ensom. Jeg har aldri latt noen få vite hvem jeg er. Har aldri kjent meg selv godt nok til å vise fram en ordentlig personlighet. Derfor har jeg ikke gjort inntrykk på noen og kommet nær noen på ordentlig. Jeg har vært redd for å vise frem usikkerheten min av frykt for at folk skal bli redde og flykte fra meg. Jeg er sliten av å være alene som meg, uten å vite hvem jeg er.
Før var musikk alt jeg trengte. Hele livet mitt og personligheten min var definert gjennom musikk. Jeg var aldri ensom. Jeg tenkte på musikk hele tiden. Harmonier, rytmer, synkoper, dynamikk, magi, fraser, foredrag, time, uttrykk, licks, arrangementer og så videre. Alt samtidig. Kakafoni. Konstant lyd i hodet som fikk meg til å leve et helt eget liv inni meg. Nå er det stille.
Det kjennes som at noe har smelta. Før var det en fasthet. Noe som gjorde at jeg klarte å stå rank og stolt med indre trygghet, selv om jeg hadde det vondt. Innmaten min er tung og seig. Alt går sakte. Det er en slags sedathet i alt jeg gjør. Jeg sier ja til alt fordi jeg ikke bryr meg. Det ligger et «skitt samma» i alle mine uttalelser. Av og til må jeg ringe å si at jeg ikke kan være med på det og det prosjektet fordi at jeg er utbrent og sliten, noe som er sant. Disse grunnene godtas uten videre fordi nå fortiden er alle utbrente og slitne. God bedring, sier de. Skitt samma, sier jeg.
søndag 3. januar 2010
torsdag 31. desember 2009
Selvforakt
Blogg my ass... Nattings, sier faren min.
Jeg er på juleferie hos mor og far. Venter kun på at de skal gå å legge seg slik at jeg får tatt meg en røyk. Ja, det er riktig, jeg smugrøyker. Jeg har kanskje ikke nevnt at jeg er 33 år. At det går ann å ha så lite ryggrad at man ikke tør vise hvem man er til sine egne foreldre, tenker du kanskje. Mulig du har rett.
Jeg har røykt i 13 år. Ikke en eneste gang foran mine foreldre. Det vil si, onkelen min rulla en rullings til meg i minnesamværet etter mormors begravelse. Han hadde skjønt tegninga. Etter å ha vært kronisk røyker siden trettenårsalderen forstod han at det eneste jeg trengte for å komme gjennom sorgen var Petterø´s Blå.
Ved å fylle sine tomrom med mer eller mindre destruktiv aktivitet så har man alltid en unnskyldning for å ta seg en pause fra sitt eget liv. Dess mer man forakter seg selv, dess sterkere distraksjoner trenger man for å få en pause.
En av mine nærmeste sitter i Oslo og drikker seg fra sans og samling akkurat nå. På tredje døgnet. Når hun er alene spiser selvforakten henne til frokost. Hun er overbevist om at hun ikke fortjener å bli elsket. For å overdøve stemmene i hodet trenger hun å bedøve sansene. Det er bare en flaske whiskey som kan få henne til å slutte fred med selvforakten. De sitter og skåler nå, hun og selvforakten. De forteller hverandre hvor ekstremt ødeleggende de er for alle rundt seg. De forteller om hvordan de drar med seg folk som bare vil dem godt ned i mørket. De sier at de ikke har fortalt en ren sannhet i edru tilstand så lenge de kan huske, og at de har fått så lite kjærlighet i livet at behovet er uendelig. Evnen til å ta i mot er derimot defekt. De lurer på hva som skal til for å passe inn, og de ler av hvor ufattelig mye energi de bruker på å framstå som harmoniske utad. Men mest av alt lurer de på om de noen gang kommer til å slutte og forakte seg selv. Når skal de innse at de fortjener å bli elsket?
Mitt høyeste ønske er at hun en gang tør å ta i mot kjærligheten som blir kastet etter henne. Hvis hun ikke snart lar muren falle, kommer hun til å skyve folk fra seg i det uendelige. Akkurat som jeg skyver livet mitt vekk ved å ta meg en røyk.
Jeg er på juleferie hos mor og far. Venter kun på at de skal gå å legge seg slik at jeg får tatt meg en røyk. Ja, det er riktig, jeg smugrøyker. Jeg har kanskje ikke nevnt at jeg er 33 år. At det går ann å ha så lite ryggrad at man ikke tør vise hvem man er til sine egne foreldre, tenker du kanskje. Mulig du har rett.
Jeg har røykt i 13 år. Ikke en eneste gang foran mine foreldre. Det vil si, onkelen min rulla en rullings til meg i minnesamværet etter mormors begravelse. Han hadde skjønt tegninga. Etter å ha vært kronisk røyker siden trettenårsalderen forstod han at det eneste jeg trengte for å komme gjennom sorgen var Petterø´s Blå.
Ved å fylle sine tomrom med mer eller mindre destruktiv aktivitet så har man alltid en unnskyldning for å ta seg en pause fra sitt eget liv. Dess mer man forakter seg selv, dess sterkere distraksjoner trenger man for å få en pause.
En av mine nærmeste sitter i Oslo og drikker seg fra sans og samling akkurat nå. På tredje døgnet. Når hun er alene spiser selvforakten henne til frokost. Hun er overbevist om at hun ikke fortjener å bli elsket. For å overdøve stemmene i hodet trenger hun å bedøve sansene. Det er bare en flaske whiskey som kan få henne til å slutte fred med selvforakten. De sitter og skåler nå, hun og selvforakten. De forteller hverandre hvor ekstremt ødeleggende de er for alle rundt seg. De forteller om hvordan de drar med seg folk som bare vil dem godt ned i mørket. De sier at de ikke har fortalt en ren sannhet i edru tilstand så lenge de kan huske, og at de har fått så lite kjærlighet i livet at behovet er uendelig. Evnen til å ta i mot er derimot defekt. De lurer på hva som skal til for å passe inn, og de ler av hvor ufattelig mye energi de bruker på å framstå som harmoniske utad. Men mest av alt lurer de på om de noen gang kommer til å slutte og forakte seg selv. Når skal de innse at de fortjener å bli elsket?
Mitt høyeste ønske er at hun en gang tør å ta i mot kjærligheten som blir kastet etter henne. Hvis hun ikke snart lar muren falle, kommer hun til å skyve folk fra seg i det uendelige. Akkurat som jeg skyver livet mitt vekk ved å ta meg en røyk.
Jeg tar meg en pause for å tenke på ting jeg aldri fikk gjort. For hver røyk jeg tar, kommer jeg litt nærmere konklusjonen om at nå er det for sent å få oppfylt drømmene sine. Det er ikke noe farlig å ta en røyk til. Det konstruktive i meg gikk opp i røyk for en kartong Camel siden. Lungekreft, sier du? Ahh..bring it on. Jeg trenger en utfordring.
Vet ikke hva som er best. Men i grunnen ville jeg heller vært en effektiv fyllik enn en tafatt røyker. Akkurat nå er jeg det siste.
Det er stille i huset. I morgen er det nyttårsaften. Happy new lucky strike!
Vet ikke hva som er best. Men i grunnen ville jeg heller vært en effektiv fyllik enn en tafatt røyker. Akkurat nå er jeg det siste.
Det er stille i huset. I morgen er det nyttårsaften. Happy new lucky strike!
søndag 27. desember 2009
Carpe diem
Sannhet og sigaretter starter nå. Mitt første blogginlegg handler om å stå opp. Om rutiner. De sanne rutinene. Rutiner som jeg har falt inn i uten refleksjon. Rutiner jeg ikke er spesielt stolt over å ha, men som er en stor del av min identitet.
Det har blitt slik at når jeg står opp om mårran så gidder jeg ikke dusje. Vi har så liten varmtvannsbereder. Vannet er uansett kaldt etter at han jeg bor sammen med, som faktisk har en jobb, har dusja ca fire timer tidligere. Jeg pleier å gå ut på balkongen og ta en røyk mens jeg tenker at nå er det på tide å slutte å røyke. Det gjør jeg hver dag.
Når jeg har røyka inn til filteret så kjenner jeg at kaffe hadde vært midt i blinken. Jeg labber til stamkaféen og bestiller kaffe med melk. Jeg plasserer kaffekoppen på et utebord og tenner en ny sigarett. Vil nødig la det gå mer enn ti minutter mellom hver nikotintilførsel. Man må jo holde liv i tanken på røykeslutt. Den tanken kommer kun når jeg fysisk plasserer filteret mellom leppene og tar et realt magadrag. Motivasjonen må holdes vedlike. Derfor røyker jeg tredve om dagen.
Etter en halv kopp kaffe og tre trekk nikotin, kjenner jeg at Tjernobylulykken er i ferd med å få en definitiv reprise. Det er på tide å hive seg inn på avlukket før kjernekraftverket går i lufta. Etter et godt kvarter på ramma kan det konstateres at kaféens lille rom bare kan benyttes som torturkammer for krigsforbrytere fra nå av. Det står selvfølgelig alltid en blond gravid dame i kø når jeg ramler ut av Guantanamo-basen. Lite aner hun at hun er på vei inn i helvetes forgård. Fosteret får kontakt med livets realiteter litt tidligere enn planlagt. Jeg smiler pent og finner det nødvendig å fordufte rimelig brennkvikt.
Befinner meg snart hjemme på balkongen med en sigg i kjeften. Gidder ikke spise frokost. Matlysten blir borte når jeg tar en røyk. Fyrer en røyk til med gloen fra den forrige. Ikke flere fyrstikker igjen. En god unnskyldning for å kjederøyke. Kjederøyker to til. Så drikker jeg et glass vann og svelger et par vitaminpiller. Jeg rusler på seven og investerer i en lighter. Nyinnkjøpet må testes så jeg tar en røyk med han som jobber på seven. Hyggelig start på dagen.
Det har blitt slik at når jeg står opp om mårran så gidder jeg ikke dusje. Vi har så liten varmtvannsbereder. Vannet er uansett kaldt etter at han jeg bor sammen med, som faktisk har en jobb, har dusja ca fire timer tidligere. Jeg pleier å gå ut på balkongen og ta en røyk mens jeg tenker at nå er det på tide å slutte å røyke. Det gjør jeg hver dag.
Når jeg har røyka inn til filteret så kjenner jeg at kaffe hadde vært midt i blinken. Jeg labber til stamkaféen og bestiller kaffe med melk. Jeg plasserer kaffekoppen på et utebord og tenner en ny sigarett. Vil nødig la det gå mer enn ti minutter mellom hver nikotintilførsel. Man må jo holde liv i tanken på røykeslutt. Den tanken kommer kun når jeg fysisk plasserer filteret mellom leppene og tar et realt magadrag. Motivasjonen må holdes vedlike. Derfor røyker jeg tredve om dagen.
Etter en halv kopp kaffe og tre trekk nikotin, kjenner jeg at Tjernobylulykken er i ferd med å få en definitiv reprise. Det er på tide å hive seg inn på avlukket før kjernekraftverket går i lufta. Etter et godt kvarter på ramma kan det konstateres at kaféens lille rom bare kan benyttes som torturkammer for krigsforbrytere fra nå av. Det står selvfølgelig alltid en blond gravid dame i kø når jeg ramler ut av Guantanamo-basen. Lite aner hun at hun er på vei inn i helvetes forgård. Fosteret får kontakt med livets realiteter litt tidligere enn planlagt. Jeg smiler pent og finner det nødvendig å fordufte rimelig brennkvikt.
Befinner meg snart hjemme på balkongen med en sigg i kjeften. Gidder ikke spise frokost. Matlysten blir borte når jeg tar en røyk. Fyrer en røyk til med gloen fra den forrige. Ikke flere fyrstikker igjen. En god unnskyldning for å kjederøyke. Kjederøyker to til. Så drikker jeg et glass vann og svelger et par vitaminpiller. Jeg rusler på seven og investerer i en lighter. Nyinnkjøpet må testes så jeg tar en røyk med han som jobber på seven. Hyggelig start på dagen.
Abonner på:
Innlegg (Atom)